Vandre i Kina – Slik falt jeg for Midtens rike
Hvorfor nå er den rette tiden for å oppdage Kina til fots
Av Dahn
Stig inn i tuskmaleriet
En virkelig god reiseopplevelse er alltid en kombinasjon av innfridde forventninger og behagelige overraskelser. Når man tenker på Kina, dukker gjerne et tusenårig tuskmaleri opp for det indre øye. Og visst er det akkurat så vakkert som man tror og håper når morgentåken siver mellom sukkertoppfjellene i Guangxi mens Li-elven slynger seg nedenfor. Eller når solnedgangen forvandler hver eneste risterrasse i Longji til et speil av gull. Eller når en jungelkledd øygruppe strekker seg mot horisonten i Sør-Kinahavet fra en møysommelig besteget høyde i Hongkong. Som naturskjønt reisemål for turgåeren etterlater Kina ingenting å ønske.
Noe nytt, og likevel gammelt
Det hele begynte på reiselivsmessen i Berlin i vår. Jeg sto ved en stand og ventet på et møte da jeg snudde meg og så en utstiller fra Kina. Kina… hjernen min bearbeidet dette en stund og spyttet så ut svaret: hvorfor ikke? Bildene så virkelig kule ut, og det føltes umiddelbart spennende med noe så nytt.
Nytt og nytt, Kina regnes gjerne som verdens eldste sammenhengende sivilisasjon. 5000 år, altså. Det er vel ingen som helt vet hva vi i Norden drev med da, men sivilisasjonsbygging var det ikke. Men som Napoleon konstaterte, var landet lenge en sovende kjempe. I vår tid har den våknet og spiller en stadig større rolle i livene våre. Den nysgjerrige reisendes oppgave er ikke å vurdere geopolitikk, men å korte ned avstandene litt ved å titte inn bak gardinene hos naboene våre.
En ambisiøs studiereise ble planlagt, for til Kina reiser man ikke med en reisearrangør som ikke selv har vært der.


Reisefeber, jeg?
Det var lenge siden jeg kjente reisefeber før en reise. Som vanlig dreide det seg om en irrasjonell spenning, for det var helt klart at alt var under full kontroll i den andre enden. Jeg tok det som et tegn på at en sjelden spennende reise var i vente, en som gir valuta for pengene i flere måneder både før og etter selve oppholdet.
Vi gjorde mye research før reisen: visum var ikke noe problem, men det gjelder å ha kontroll på det digitale. Flere ulike apper trengs for å kunne kommunisere og betale i et land der mange vestlige tjenester er blokkert og kontanter nesten ikke finnes. Man kan til og med kjøpe bananer av en eldre dame i jungelen med QR-kode – jeg har prøvd. Når man først har fått taket på det, er det slett ikke vanskelig, og kontrollen gir vi deg: vi har en omfattende FAQ før reisen til Kina. Noen grunnleggende ting:
- Beste reisetid: september til mars, utenom sommermonsunen
- Visum: for øyeblikket visumfritt for de fleste europeiske borgere (sjekk gjeldende regler)
- Fly: direkte fra et europeisk knutepunkt til Hongkong t/r, eller direkte hjem til Gardermoen eller Kastrup via Shanghai eller Beijing hvis du vil legge inn et byopphold. Det vil føles fullt gjennomførbart etter ti dagers guidet reise i landet.
- De viktigste appene: WeChat, Alipay, Oversetter. Og gjerne et eSIM i telefonen.
- Billig? Ja, særlig i Fastlands-Kina. Hongkong ligger nærmere europeisk nivå.
- Bruker man virkelig bare spisepinner? Nei, du får en bitteliten skje også. Men kniv og gaffel får du ta med hjemmefra – selv om alt kommer i munnbiter.
Det har aldri vært enklere å reise i Kina, og det er fortsatt like eksotisk.


Overraskende Hongkong
Kina ligger bare 6–7 timer foran Norge, og etter den hakkete søvnen på flyet var det enkelt å legge seg til normal tid og sove helt til frokostbuffeten åpnet. Vi var med andre ord i fin form til den første turen. Det var bra, for i studieprogrammet vårt begynte vi med en skikkelig heldagstur langs MacLehose' fineste etappe, nr. 2 (den har vi lagt sist i din reise). Stiene var i svært god stand og godt merket. Turen bølget opp over topper og ned til kritthvite paradisstrender, der vi selvsagt benyttet anledningen til å bade. Selve urtypen på en ganske anstrengende tur som er verdt hvert skritt. De øvrige turene var noe lettere, men like storslagne. De beste etappene av Hongkongs fire langstier ble det. Det mange ikke vet om Hongkong, er at territoriet til 75 % består av naturområder, mye av det vernet. Og forbausende vakkert.














Dypere inn i Kina
Etter noen innholdsrike dager i HK dumpet vi storøyde inn på West Kowloon for å ta hurtigtoget til Guilin. Stasjonen ligner mest på en mellomstor flyplass, men det var bare å flyte med mellom passkontroller, sikkerhetskontroller og innreiseskjema (vi fikk lenke til det på forhånd av guiden vår og kunne gå forbi de forvirrede vesterlendingene som sto og gnagde på blyanten i køen). Ja, for Hongkong kan tilhøre Kina, men har både egen grensekontroll og valuta.
Ved avstigning i Guilin møtes vi av den røde stjernen side om side med moderne elbiler. Guiden tar oss med til favorittstedet for de lokale risnudlene: sju kroner for en lunsj. Deretter Elefantklippen ved Li-elven, et kinesisk spektakel på alle gode måter, før innsjekking på riverside-hotellet vårt etter at mørket hadde falt på, uvitende om utsikten.
Dagen etter trakk vi fra gardinene og ble møtt av et postkort med den stille Li-elven og spisse karsttopper draperte i intens grønnhet. Noen hadde til og med plassert en dame som drev med tai chi på plenen for å gjøre bildet perfekt.
De kommende dagene ble tilbrakt med å vandre i dette eventyrlige landskapet. Sukkertopper og risterrasser tilfredsstilte alle fantasier om hvordan Kina bør se ut, sammen med kunstferdige gamle landsbyer som hentet ut av en film. Stiene ble lettere med mindre høydeforskjeller.










Den andre reisen
Et sted underveis begynte så den andre reisen. Den inn i kulturen. Og her er Kina vanskelig å slå for en nysgjerrig vestlig reisende. Ikke forvent en helhetlig forståelse, det er for mange lag. Men vær nysgjerrig, spør og prøv å forstå uten å dømme, så vil du få en behagelig Alice i Eventyrland-opplevelse. Og fortell gjerne selv om din verden, mange er nysgjerrige.
Den første aha-opplevelsen var at vi som trodde vi hadde reist halve kloden rundt for å oppdage noe nytt, selv utgjorde attraksjonen. Langs stiene, der det alltid er enklere å møtes, kom mange frem og ville bli fotografert sammen med oss. Sjarmerende, og nesten utrolig, som da vi i Guangxi traff på de samme unge turgåerne som vi hadde møtt i Hongkong, i et kjempeland med 1,4 milliarder innbyggere.
Kina er definitivt moderne, men kom hit på en helt annen svingete vei enn vår. Derfor har cocktailen av gammelt og nytt en annen smak enn i Europa. Selv fikk jeg en påfallende fredfull følelse. Kineserne er generelt rolige og uanstrengte. Ikke høflige på vår måte, men trygge på et vis. Kanskje blir en kultur mer balansert jo eldre den blir, og Kina er jo ubestridelig eldgammelt.
Elefanten i rommet
Etter noen kopper osmanthus-te bestemte jeg meg for å pirke litt i elefanten i rommet. Jeg begynte som den velmenende vesterlendingen med å spørre guiden min om de ikke føler seg undertrykt av det autoritære regimet sitt. Svaret lå, som så mye annet i Kina, på en helt annen bølgelengde. Hun delte ikke min oppfatning om demokratiets fortreffelighet, men følte seg absolutt fri. Jaha, men overvåkingen da, prøvde jeg. Jo, den er bare bra, for da føler alle seg trygge (Kina føles faktisk ekstremt trygt å reise i). Perspektivet på Amerika, Europa, Tibet og Taiwan skiller seg selvsagt også fra vårt.
Men etter en siste kopp te (de er små) kom jeg til samme konklusjon som etter de fleste ekte reiser: mennesker er like over hele verden. Folk er én ting og politikk en annen, og den kulturelle sløret vi legger så stor vekt på, er i virkeligheten kjempetynt. Og der har vi jo reisens edleste manifest.
Den tredje reisen
Etter alle naturopplevelsene og kulturinntrykkene står maten for en stor del av reiseopplevelsen i Kina. Et av høydepunktene var middagen i Guilin, arrangert av den matglade lokalguiden vår. Publikumsfrierstart med en fisk som så sprengt ut, men smakte guddommelig (sorry, jeg kan ikke beskrive den bedre enn det), etterfulgt av en kraftig gryte med elvesnegler, andeføtter og gjæret bambus. Nei, ikke slutt å lese, det var kjempegodt. Da var den gelatinøse desserten av bregner vanskeligere. Men rettene er mange og alle deler ved bordet, så man trenger ikke spise opp alt. En annen kveld ble det hjemmelaget mat på vertshuset utenfor Xingping, en fantastisk frisk og god wok med fisk, øl og grønnsaker med riktig sprøhet. Frokostene ble litt vanskeligere da vi entret Fastlands-Kina. Kan du spise nudler til frokost?


Skal du reise til Kina?
Det er så mye mer å fortelle om: hvordan man bestiller hvilken som helst mat på et tog, samtalene som flyter uten et felles ord, hvordan nakkehårene reiser seg rett før andefoten havner i munnen (smaker som kylling). Men vi gir deg ikke flere spoilere – derimot muligheten til selv å oppleve alt det fantastiske, vakre, sprø og overraskende Kina har å by på. Det er mye enklere enn du tror.
Slik ble reisen
Etter to uker med virrvarr i Sør-Kina krystalliserte vi ut vandreopplevelsen vi vil tilby deg:
Lenge nok til å reise langt bort, ikke så lenge at det blir for mye. Lett å bygge på med ekstradager i en futuristisk storby.
Nå er det din tur


