Italias fatale sjarm
En betraktning om landet som troner øverst på listen over våre reisendes favoritter.
Av Dahn
«Hva er Italias fatale sjarm? Hva er det vi finner der som ikke kan finnes noe annet sted? Jeg tror det er en viss tillatelse til å være menneske, som andre steder, andre land, mistet for lenge siden.»
Erica Jong (fritt oversatt)
Dette er mitt favorittsitat om Italia, og det jeg alltid vender tilbake til når jeg prøver å forklare hvorfor jeg valgte å bosette meg i akkurat dette landet, og hvorfor Italia alltid topper listen over nysgjerrige svensker sine favorittreisemål. Sitatet forekommer også i en variant i Noah Baumbachs egenartede film Jay Kelly fra 2025, med George Clooney i rollen som Hollywood-stjernen som i sitt søk etter mening helt uanstrengt havner i Italia.
















Ja, man kan rable opp alle landets overfladiske kvaliteter som klima, landskap, mat og så videre. Men det har andre land også, og likevel føles Italia annerledes og påtakelig menneskelig. Det flyter en understrøm gjennom alt, noe udisiplinert og dypt følende. Det griper hjertet på en uimotståelig måte som fikk Jong til å velge ordet fatal.
Kanskje det er vissheten om at her verdsettes mennesker mer enn regler. Det er vanskelig å argumentere for ulydighet, men når det skjer, og det kommer til å skje ofte fordi regelverkene ikke er konsekvente og det blir umulig å følge alle uten å bryte noen, da er italieneren alltid villig til å diskutere en stund og finne en løsning. Denne skyggeboksingen er en uunnværlig og stimulerende del av det italienske livet som ingen vil være uten – uansett hvor ofte de måtte klandre seg selv når Tyskland eller Sverige har bedre orden i sakene.
Verdien som ligger til grunn for dette er at menneskelig kontakt går foran systemer. Man tramper ikke bare inn på kommunekontoret og krever det man har borgerlig rett til – ikke uten først å si buongiorno og etablere et minimum av at vi er to mennesker som kommuniserer. Kanskje har du rusla inn i en butikk eller en kafé i Italia og fått mindre av den vanligvis så hjertelige servicen? Da har vedkommende en dårlig dag, og du får vite det. Den profesjonelle sfæren flyter sammen med den personlige. Det kan virke uprofesjonelt og til tider freidig, men er det ikke egentlig en anerkjennelse av at du også er et menneske, og at vi ikke trenger å forstille oss så mye?
Det ligger noe ydmykt i alt dette. Man kan konkurrere og man kan til og med lure, men det er aldri av overlegenhet. Blir man tatt i å spille fubetto (listig) slår man ut med armene og innrømmer tapt poeng i det sosiale spillet. Ingen blir større eller mindre av det. Selv tror jeg at Italias spesielle historie ligger bak: man har i årtusener vært et veikryss for kulturer som prøver å forstå hverandre og gi hverandre rom, og i mindre enn to århundrer forsøkt å skape en nasjonalstat bestående av ulike kulturer, mattradisjoner og innbyrdes uforståelige dialekter.
Dette kommer selvsagt aldri til å bli et perfekt system, men derimot et virkelig hyggelig system for oss som bor i det, det vil si mennesker. I Italia er det viktigere å leve i respekt for hverandre enn å blindt følge det skrevne ord. Resultatet er et mer humant samfunn enn det perfekt lovlydige, et samfunn som i alle fall jeg har valgt å delta i. Et samfunn der man faktisk forstår hva reglene tar sikte på, og ser dem for det butte redskapet de er: en tilnærming til den mye mer subtile forståelsen av samliv. Det passer ikke alle alltid, men det borger for et befriende reisemål for sjelen. For når vi reiser, søker vi ikke bare nye utsikter og nye smaker, vi søker også en annen måte å være på for en stund.
Italienernes avslappethet blir ofte misforstått. Sjelden har jeg møtt et mer driftig folk. Men de finner alltid tid til en drink med sine medmennesker, for det er vel la dolce vita som alt arbeid tar sikte på?














